I Mørket

Jeg er en sliten sjel i et skall som pynter mitt jeg. Utenpå ser jeg fornøyd ut.

Livet har for min del vært en stor påkjenning så langt, hvor jeg føler jeg stadig settes på prøve. Har opplevd mye positivt også, men en stor del negative ting får det til å svinne i mørket.

Jeg har grått, men ikke fått det ut. Det finnes så mye innestengt og fortrengt smerte i meg, at jeg føler jeg skal eksplodere snart. Jeg bærer på de mørkeste hemmeligheter jeg aldri har delt med noen fra da jeg var barn. Siden den tid, har alt låst seg inni meg. Jeg har funnet en måte å få alt til å se tilsynelatende bra ut, og det funker.

Men inni meg rumler det episode på episode som har hendt meg i en ustanselig storm jeg er redd aldri vil stoppe. Alle disse tingene jeg har vært igjennom har skapt en demon i meg som spiser meg levende innenifra. Dag for dag blir det værre å møte hverdagen aleine. Jeg hater meg selv, livet mitt og hvordan det har vært siden så langt tilbake jeg kan huske.

Hadde det fantes en bryter på meg som bare kunne skru meg av, så hadde jeg skrudd av for lenge siden, men så enkelt er det ikke…..

Ingen har noen sinne visst dette, men jeg tror innerst inne jeg skriker etter hjelp, og derfor skriver det her…

Da jeg var liten var visste jeg allerede at det ville bli som dette.

Jeg har venner, familie, hundene mine og egentlig stort sett det meste jeg ønsker meg, men jeg har det ikke bra inni meg. Jeg står aleine. «Alone I Brake»

Tiden jeg har alene er en plage, da alle ting i hodet mitt spinner på nytt og på nytt og fyller meg med negativ energi.

Jeg har hatt det som jeg ville ha det en gang i mitt liv, og jeg vet jeg ikke får det igjen. Jeg har opplevd ting ingen veit om som gjør meg vondt, og jeg må snakke om det for å bearbeide det, men jeg vil ikke dele det, så hvordan skal jeg bli fri??

Jeg hadde det, mista det og får det aldri igjen…..